En stor berner er borte

17 juli døde Mozart - Ch Golden Newt av LeeArmand i armene til Mari - hans eier. Et stort sjokk for familien som forgudet sin digre bernerbamse. Mari har skrevet av seg litt av sorgen og hun har gitt meg lov til og legge ordene ut her. Det hun ikke har skrevet er om hans store fasinasjon av valper !!! Og om alle de gangene man bare føk rett ut av utstillingsringen hengende etter på halv tolv - det lå eller satt jo en liten berner valp der !!!! Og at vi bare kunne stable han inn i bilen sammen med et par av de andre bernerguttene våre uten problem, "hei igjen gutter - når er det tur igjen !! Kult " Han var stor, men inni hodet sitt tror jeg han mente han var liten valp hele livet. Det føles nok veldig tomt uten denne karen i huset ja ..... sukk ......

TIL MINNE OM MOZART; GOLDEN NEWT AV LEE ARMAND
Vi glemmer aldri desemberkvelden i 2002 da du kom hjem til oss for første gang. Et nydelig ”garnnøste” av en Bernervalp. Uredd, nysgjerrig, tillitsfull m/ fregner på nesa.
Du var enebarn og fikk dermed vokse opp i valpekassa med stemor hos Vigdis og Ole-Einar Løken på Eidsvoll. Du trengte noen søsken å bryne deg på.
Toril og Elin i Lee Armand hadde venteliste på tispekjøpere, men ingen hann kjøpere. Totalt uvitende som vi var om det å oppdra 60 kg hannhund, var vi bare blendet av skjønnheten din og tok imot deg med åpne armer.
Vi ble invitert på et hundetreff hos Vigdis og Ole-E. utpå vårparten 2003. Inntil da hadde nok Toril og Elin ansett deg som tapt utstillingshund hos noen ferskinger ute på landsbygda! Derfor glemmer jeg aldri Toril som sperret opp øynene da hun fikk se unggutten Mozart; kraftig og flott Berner. ”wow” for en utstillingshund!
Dermed ble vi en del av ”utstillingssirkuset”. Som vi for øvrig heller ikke hadde greie på… Toril og Elin byttet på å gå i ringen med han, og vi klappet stolt på sidelinjen. Han høstet sløyfer av alle slag og fikk også championat til slutt.
Innimellom alt dette måtte vi ferskingene på dressurkurs. Vi gikk på diverse lydighet og ”videre hverdag” hos Lundqvist hundeskole. Lærte vi noe? Ja- vi lærte mye og Mozart lærte en del, og vi fant vår måte og håndtere deg på. Men til syvende og sist var du viljesterk og egenrådig, og med dine 60 kg vant du hvis du virkelig ville…
Utstillingskarrieren din tok slutt da rtg programmet og kennelklubben til slutt måtte konkludere med middels grad HD. Vi kunne ikke la deg bli far, og valgte å kastrere deg for om mulig å roe deg noe.
Den gang ei. Du ble kastrert, men forble egenrådig. Sulten var du og. Alltid. Du fikk dietfor dine siste 2 år, men sikret deg litt ekstra fra kjøkkenbenken, middagsbordet eller fra naboens søppelposer… Det er rart å tenke på at vi ikke lenger bør være redd for å glemme igjen et brød på kjøkkenbenken… Griseører og grisehaler var sjelden kost, men de gangene du fikk det, gikk de ned på få sekunder.
Bernere er kjent for sitt gode lynne. Og OM du hadde! Så utrolig snill, glad i barn og i alle mennesker og dyr. Det at du elsket andre dyr, gjorde at du av og til fikk deg en ”nesestyver” fordi du ikke skjønte når du burde ligge unna! Da rista du deg bare litt og prøvde igjen…
Siden vi har vært glad i å reise, ble det av og til et kennelopphold på deg. Det gikk alltid bra og vi fikk alltid skryt av at du var sånn en herlig hund som gikk sammen med alle. Etter hvert ble Geyr vår faste avløser på hytta når vi var bortreist. Dere to ble gode kompiser og jeg vet du hadde det fint sammen med Geyr.
Varsleren Mozart: ”Bjeffer sjelden” står det i hundeboka om Bernere. Vel- her feilet vi nok som eiere. Ingen kom inn på vår gårdsplass uanmerket. Dette var vel det eneste vi kunne tenkt oss å få deg til å slutte med. Men du vant der og. Vi gav opp og du fikk varsle. Du eide i grunn gårdsplassen og, så jeg fortalte turgåere og forbipasserende at hvis Mozart er løs, er vi i nærheten og han vil bare hilse… ingen fare…. Skjønt det er lett å forstå noen sin skepsis da 60 kg hund kommer byksende….
Så kom sommeren 2010.
Fast prosedyre på hytta var å dytte opp soveromsdøra vår hvis klokka ble noe særlig mer enn 07.30. Da kom du inn for å sjekke. ”Hva skjer a?” Så var det tid for mat og luftetur. Siste uka i juni var vi der sammen, men prosedyren uteble. Du sov mer enn vanlig og var ikke så hissig på å gå tur lengre. Vi fant en kul på forlabben din som så litt mystisk ut, og sammen med veterinær, ble vi enig om å fjerne den før vi dro på ferie. Geyr fikk jobben med å skifte bandasjer, sette på hjelm og gi medisiner. Det ble noen strie dager for han og etter hvert som dagene gikk, ble han bekymret da du virket slapp og ”molefonken”. Vi kom igjen den 14.7 og etter diverse konsultasjoner med Fredrikstad dyrehospital uten at de fikk stilt diagnose, døde du fra oss kl 03.05 17.7. Jeg rakk å legge armene om halsen din før du trakk det siste pustet. Du var så sliten. Orket rett og slett ikke mer. Kanskje får vi svar etter hvert. Uansett: Savnet er så stort og du satte sånne dype spor etter deg. Jeg er så glad for at vi rakk å komme hjem til deg. Min beste turvenn noensinne, Simons lekekamerat nr 1, Sofies kosebamse og Per-Arnes stolthet. De gode minnene er i stort flertall og forhåpentlig slipper sorgen taket etter hvert så vi kan glede oss litt igjen. Glemt er utslitte dørkarmer og furugolv, glemt er hundehår overalt inkl. inne i vakumpakken påleggspakker, glemt er hastetur til dyrlege for å gi brekkmiddel etter at du åt opp 24 rundstykker som sto til heving…..Igjen er minnene om en stor glede i livet vårt: Kongen på haugen: Mozart!
Matmor Mari 18/7 2010