Den siste februardag tilbrakt på Toten

Fredag reiste vi opp til Raufoss med Zena. Vi tenkte lage litt nye bernervalper og det gikk helt etter "oppskriften" kan man si. Unge lovende Pori fikk en drømmestart på "karrieren" som avlshund, Zena & Pori hadde en fin hyrdestund i snøkavet C";)
Vi mente kanskje det burde bli flere paringer så i dag dro vi avgårde mot Toten igjen. Og det gikk om mulig enda bedre, unge Pori har vært kjempeflink og har virkelig gjort sitt for at det skal bli noen "finske" barnebarn av far Wallu her i Norge.
Etterpå dro vi sammen med Bjørg, Øystein & hundene ned til Gjøvik og gikk en tur langs Mjøsa. Hadde med Nete, Izzy, Gremlin & Shiva i tillegg til Zena selvfølgelig
Vi passerte en uhørvelig mengde med ender på vår vei. Her er det Izzy som passerer, hun var ikke så interessert i dem. Nete derimot hadde ikke hatt noe i mot og leke " Spre eder" med andeflokken. Zena var aller mest opptatt av alt brødet noen drev og foret dem med .....

Det var en del ender her ja ...

Mange Herr og Fru Stokkand eller kanskje det er Stokkendersen ???
Det ble nok litt for mange hunder i nærheten av disse fulglene og enkelte tok rett og slett til vingene.

Litt informasjon om Mjøsa. Det var en fin tur langs vannet - selv om det var islagt. Vi møtte mange i samme ærende, med og uten hunder.

Benyttet sjansen til og få tatt noen oppstilte bilder av unge Pori. Stram kar C";)

En stor og en liten tricolour - Nete og Balder Cavalier .

Pori og hans utvalgte Zena med Mjøsa i bakgrunnen. Skal bli spennende og se om vi får valper og ikke minst, hvordan de blir.

Et fellesbilde foran en vinterlagret Skibaldner. Takk for turen.

Ellers så har de 2 siste dagene vært preget av mye usikkerhet og sorg. Fredag ettermiddag var det som Tia mer eller mindre plutselig begynt se dårlig. Hun vegret seg for å gå, sto og været ut i luften og viste liksom ikke hvor hun var henne. Når jeg prøvde få henne til og bevege seg , gikk hun faktisk rett i veggen. Og dessverre så begynte det gjenværende øyet og se ut som det vi opererte bort. Liksom om det var på vei til og poppe ut av hodet på henne.....

Nå på søndag er det ingen bedring og i tillegg virker det som hørselen er blitt dårligere. Tia ligger for det meste og sover, prøver man få henne til og bevege seg så ender det dessverre med at hun går i veggen eller i et møbel. Dette er helt forferdelig og se på og vi har så veldig vondt av henne. Det var ikke denne slutten jeg ønsket for henne - Tia har jo "alltid" vært her, født her hjemme og levd sammen med oss i alle år. Nei akkurat nå har vi ingen god kveld....

Klokken er snart 24 - og vi har nettopp kommet hjem fra veterinæren. Tia trakk sitt siste sukk for en drøy time siden, det gikk veldig stille og fint for seg. Hun lå trygt i armene på Nikolai da den første sprøyten ble satt. Og være "herre og mester" over liv og død er en rolle jeg misliker, og man vil så gjerne ha disse dyrene hos seg så lenge som mulig. Tia er født hos oss, og har bodd med Nikolai og meg hele livet sitt. Jeg hadde for få dager siden ikke trodd jeg skulle være utenTia når jeg nå legger meg, og det gjør vondt langt inn i hjerteroten. Trøsten er at vi kunne ikke gjøre noe mer for henne, og ikke vet vi hvor vondt hun hadde det. En mager trøst, men en ting vet jeg: hun har ikke vondt lenger. Da får heller vi leve med smerten og sorgen.