







Ellers så er det veldig tomt hjemme hos oss - både Nikolai og jeg savner Tia innmari mye. Jeg prøver unngå se på bilder av henne og Nikolai ser helst at vi snart får en dachs i huset. Det føles som vi virkelig mangler noe her, selv om Shiva enda løper rundt her og er en påminnelse på at Tia tross alt lever videre i sine barn, barnebarn og oldebarn. Men vi skulle nå hatt Tia her allikevel.
En kort obduksjon av henne viste forandringer i den ene hjernehalvdelen. Om det tydet på en hjerneblødning eller svulst er uvisst, men den gav oss svaret på at vi tross alt gjorde det rette. Det var noe alvorlig galt med henne. En mager trøst som sagt, men det gjør det litt lettere og tenke på. Uansett, vi kommer ikke til og glemme vår kjære Tia på lange tider og får kjempe mot tårene enda en stund.........
No comments:
Post a Comment